Jo mer jeg tenker på deg,
desto mer lærer jeg meg å
elske og verdsette deg. Jeg kan ikke forstå hvordan noen kan
hate deg. For meg har du alltid vært, og kommer alltid til å være
en oppriktig og trofast venn, og jeg håper at min kjærlighet ikke er
en kilde til forakt. Det er sant at jeg en gang sa at jeg
aldri kommer til gifte meg med deg, men det var før jeg innså at jeg
elsker og beundrer deg. Det jeg sa den gang var
nærmest tatt ut av det blå. Faktum er at det ikke var annet enn
en stor løgn, og jeg vet ikke hvorfor jeg sa det. Om jeg noensinne skulle
kunne få meg til å fremskaffe litt mot og
fri til deg, vet jeg med sikkerhet at du
ville bli overrasket og jeg tviler på at du
ville akseptere det. Jeg tror ikke at jeg ville klare å
høre en benektelse fra dine underbare lepper og
på den måten se hele mitt liv falle i grus. Å dø
uten at jeg noensinne ville få forklart min kjærlighet til deg
ville da være å foretrekke. Om du skriver til meg
kommer jeg til å bli glad, men om du ikke gjør det
kommer jeg til å bli deprimert og lei meg, for dine brev
er en kilde til velbehag, og det at jeg ikke skulle få dem,
får meg til å fundere på om jeg skulle ta livet av meg.
Din for evig
( Les nå brevet på nytt, men bare annenhver linje :-) )